Litt om forskning på høydeskrekk

Det foreligger betydelig forskning på fobier generelt, men et mer begrenset antall spesifikt knyttet til høydeskrekk (acrophobia).

Iht. til den amerikanske diagnosemanualen DSM-5 (2013) kan fobiene deles inn i følgende; fobier for dyr, naturlige omgivelser, situasjoner, blod og andre. Her er høydeskrekk fremhevet som den mest hyppige (prevalente) i kategorien naturlige omgivelser. I det internasjonale klassifikasjonssystemet ICD-10 (1992) er høydeskrekk definert som diagnosen spesifikke fobier (F.40.2).

American Psychiatric Association (1994) definerer høydeskrekk som en sterk og vedvarende irrasjonell frykt for høyder hvor faktisk eller forventet eksponering alltid vil forårsake en umiddelbar angstreaksjon. Reaksjonen er subjektiv, uavhengig av høyde, og om eksponeringen skjer fra fjell, veranda, stige, tårn eller lignende. Den objektive risikoen for fallulykke må kun vurderes som lav for å møte de diagnostiske kriteriene for fobi (Haaseth, 2012).

I metastudier hvor en sammenligner effekten av forskjellige behandlingsmetoder, er følgende metoder ofte angitt (Arroll et.al., 2017, Chou et.al., 2021,);

  • Desensitivisering (DS); En behandling som trener klienten i selvkontroll og avspenning, og gradvis eksponerer dem til simulerende fryktsituasjoner (enten bilder eller forestillinger)
  • In vivo eksponering (IVE); En behandling som eksponerer klienten til virkelige høyder og situasjoner mens de opprettholder angst på kontrollert nivå.
  • Virtuell virkelighet eksponering (VRE); Behandlinger som eksponerer klienten for PC genererte høydescenarier mens de opprettholder angst på kontrollert nivå. VRE kan også kombineres med medikamenter.
  • Nevrolingvistisk programmering (NLP); Behandlinger som hjelper klienten til en trygg eksponering for valgte høydeopplevelser, som VRE, men bruker klientens forestillingsbilder av opplevde hendelser heller PC-baserte scenarier.
  • Forsterket invivo eksponering (OA); Dette er handlinger som øker angsten i en eksponeringssituasjon. Et eksempel er å få klienten til å legge hendene på ryggen når de kikker over rekkverket på en balkong. Det naturlige er tilbaketrekning fra høydesituasjoner, men i eksponeringen utføres en antagonistisk (motsatt) handling for å overkomme frykten.
  • Guided mastery (GM); En behandling som eksponerer klienten til virkelige høydesituasjoner med gradvis vanskeligere situasjoner. Utfordre til varierende atferd i høyden og påpeke å håndtere defensive manøvrer (tryggingstrategier, rømming og unngåelse).
  • Negativ praksis (NP); En teknikk en antar vil hjelpe klienten å kontrollere angstsymptomer (muskelspenning, skjelvinger etc.) ved å lære å fremprovosere de frivillig og få terapeutens assistanse i å modifisere symptomene. Klienten instrueres i å praktisere gjentatte ganger i å fremprovosere og modifisere angstresponser.

En miks av metodene over kan brukes under behandling.
Meta-analyse refererer til statistiske metoder som brukes for å sammenstille og analysere kvantitative resultater fra et utvalg studier. Meta-analyse kan hjelpe forskerne i deres undersøkelse av konsistens og variasjon mellom resultater på tvers av forskjellige vitenskapelige studier (Pigott, 2022). For nærmere undersøkelse av hvordan slike studier gjøres, har Norsk folkehelseinstitutt utarbeidet standardkrav til egne metastudier.

Resultatene fra Arroll et al. (2017) inneholder 15 studier med minimum 20 deltagere. Resultatene ble målt med spørreskjema om høydeskrekk (Acrophobia Qustionaire (AQ)) eller spørreskjema som tappet holdning til høydesituasjoner. Resultatene av desentivisering (DS) og in vivo eksponering (IVE), målt med AQ, var gode på kort sikt sammenlignet med kontrollgruppe. IVE var imidlertid ikke effektiv på lang sikt. Flere studier har vist lovende resultater med VRE i kombinasjon med medisiner (Arroll et al., 2017). Antall behandlinger for å oppnå signifikant bedring varierte fra mellom 1,4 konsultasjoner/timer med invivo eksponering og forsterket in vivo eksponering (IVE + OA) til 6 for Nevrolingvistisk programmering (NLP). Enkeltstudier med NLP, Negativ praksis, og eksponering med veiledet mestring (Guided mastery), var effektive med sammenlignende intervensjoner. Studiene har store svakheter mht. få deltagere, slik at en ikke kan dra solide slutninger om hva som er mest effektivt, spesielt på sikt.

En annen metastudie (Chou (2021) ble 17 studier med til sammen 946 deltagere inkludert. Virtuell reality (bruk av VR briller), «Coach-delivered psykoterapi», In vivo eksponering (IVE) med motsatt handling, VRE med kortisol medikasjon, VR basert kognitiv terapi og IVE var statistisk signifikant bedre enn placebo/kontroll intervensjoner i å redusere symptomer på høydeskrekk. VR veiledet psykoterapi ble ansett best, men kun basert på én studie! Studiene beskriver usikkerhet knyttet til store forskjeller i deltagergruppen med hensyn til kjønn, alder og grad av høydeskrekk og forskjellige måleverktøy.

Jeg ønsker også å fremheve en studie (Wolitzky, 2009) som vektla fryktantagonistiske handlinger i eksponeringssituasjoner, som å lene seg utover høyder/rekkverk, legge hendene på ryggen og bevege hodet i alle retninger. Dvs. å gjøre motsatte bevegelser av de som er naturlig fryktbaserte (tilbaketrekning, flukt eller distraksjon). Studiene viser positive effekter, også ved etterundersøkelse, og gir en teoretisk og rasjonell forklaring på hvorfor denne behandlingstilnærmingen gir en mer fullstendig bearbeiding av høydefobi.

Min egen studie (Haaseth, 2012) som benyttet metode Guided mastery og in vivo eksponering, viste en statistisk signifikant reduksjon av angstnivå og grad av unngåelse i høydesituasjoner, med størst effekt for 3-dagers kurset. Effekten var signifikant bedre enn for en kontrollgruppe. Effekten av behandlingen vedvarte til 6 måneders follow-up kurs.

En foreløpig oppsummering indikerer at alle de overnevnte metodene alene eller i kombinasjon kan ha positiv effekt, men effektstørrelsen varierer. Langtidseffektene av er mer usikre i mange studier siden follow-up målinger er begrenset.

Referanser
Arroll, B., Wallace, H.B., Mount, V., Humm, S. & Kingsford, D.W (2017). A systematic review and meta-analysis of treatment for acrophobia. Medical journal og Australia,206, p 263-267.

Boffino, C.C. et.al. (2009). Fear of heights: cognitive performance and postural control. European Arch Psychiatry Clinical neuroscience. 259:114-119.

Chou, P-H. (2021); Efficacy and acceptability of different interventions for acrophobia: A network meta-analysis of randomised controlled trials. Journal of affective disorders 282, p 786-794.

Davey, G. C. L., Menzies, R. & Gallardo, B. (1997). Height phobia and biases in the interpretation of bodily sensations: Som links between acrophobia and agoraphobia. Behaviour Research and Therapy, 35, 997–1001.

DSM-5 (2013). Diagnostical and statistical manual of mental disorders. 5.th edition. American Psychiatric association. APA.

Haaseth, Ø. (2012). Mestring av høydeskrekk i fjellet. Tidsskriftet for norsk psykologforening. Nr.9.
ICD-10 (1992). The international classificationsystem of diseases. The world health organizationMarshall.

W. L., Bristol, D. & Barbaree, H. E. (1992). Cognitions and courage in the avoidance behaviour of acrophobics. Behaviour Research and Therapy, 30, 463–470.

Menzies, R. G. & Clarke, J. C. (1995). Individual response patterns, treatment matching, and the effects of behavioural and cognitive interventions for acrophobia. Anxiety, Stress and Coping, 8, 141–160.

Pigott, T. (2022). Hva er meta-analyse og hvordan kan det brukes I forskning? Kunnskapssenter for utdanning. Universitet I Stavanger. Publisert 18. Mai.

Rowe, M. K. & Craske, M. G. (1998). Effects of varied-stimulus exposure training on fear reduction and return to fear. Behaviour Research and Therapy, 36, 719–734.

Wolitzky, K.B. & Telch M.J. (2009). Augmenting in vivo Exposure with fear antagonistic Actions: A preliminary test. Behaviour therapy 40:57-71.

Williams, S. L., Turner, S. M. & Peer, D. F. (1985). Guided mastery and performance desensitization treatments for severe acrophobia. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 53, 237–247.

Øst, L.-G. (1997). Rapid treatment of spesific phobias. I G. C. L. Davey (red.), Phobias. A handbook of theory, research and treatment (s. 228–246). Chichester: John Wiley.