Kurs i:
- Aurlandsdalen
- Romsdalen
- Kolsåstoppen
- Østmarka
Kurs i:
Tanker om høydeskrekk
Vi er kanskje født med ski på beina, men vi er ikke født med vinger! Selvsagt,
og samtidig et faktum vi må forholde oss til. Vi kan ikke unndraes tyngdekraftens lov. Uten den hadde ingen slitt med høydeskrekk. Vi er nødt til
å stole på våre føtter, vår kropp, sansene og ikke minst vår klokskap.
Mange har en eller annen gang kjent på den overveldende og lammende følelse av redsel i høyden. Når vi har «tøyd strikken for langt», og oversett kroppens signaler om at den begynnende høyden er ubehagelig og kanskje medfører fare. Når vi kryper nærmest mulig veggen, eller fjellet lengst mulig unna høyden eller stupet. Når vi må ned på alle fire («å gresse»), ha bind for øynene eller ha en velvillig ektefelle/venn til å gå foran oss. Når du roper til ungene av en passerende familie, og ber de holde seg unna kanten! Disse reaksjonene er normale, og fortelles av mange som har slitt i høyden.
Mange forteller også om et sug eller tiltrekning til avgrunnen når de nærmer seg et stup. Det er som om dypet roper; kom, kom, kom. Det oppleves som en kraft (magisk!) som truer din kontroll over situasjonen, og som ofte medfører at du trekker deg tilbake. Hva slags reaksjon er dette? Et signal om fare? Ubehagelige minner? Naturens mystikk?
Vår hukommelse og ikke minst vår evne til å oppfatte omgivelsene rundt oss (persepsjonen) kan spille oss «et puss». Det som er lagret i hukommelsen handler om våre tidligere erfaringer i høyden, hva vi har lært om hva som er farlig og hva som er trygt. Denne læringshistorien i oss kan være både bevisst og ubevisst. For mange kommer høydeskrekken overraskende, selv om en er normalt godt fysisk utrustet og kan gjøre gode rasjonelle overveielser av situasjonen og risikoen. Uansett årsak, er det viktig å utforske hvordan samspillet mellom kroppen vår, balansenerven, vår visuelle oppfatning av situasjonen , og ikke minst hvordan vi tenker i vanskelige situasjoner. Det er mulig å mestre høydeskrekken gjennom planmessig trening.
Definisjon av høydeskrekk
Imidlertid har mange en overdreven frykt for høyder, hvor den objektive risikoen for fallulykke er svært liten. Høydeskrekk er en sterk, og ofte ukontrollerbar angstreaksjon hvis personen er over bakken og kan se ned. Konsekvensene på sikt er at du unngår slike situasjoner, eller at du presser deg igjennom med mye ubehag og angst.
Frykten for høyder har en viktig biologisk overlevelsesfunksjon, og således viktig for å varsle om fare.
Steder som kan «trigge» høydeskrekken
Vår norske topografi byr på mange utfordringer. I sammenheng med vår fjellrike
natur kan vi bli konfrontert med vår høydeskrekk ved f.eks:
– veier i bratt lende (eks. Vestlandet, Geiranger)
– fjellskrenter og stier i bratt terreng
– fjelltopper og utkikkspunkt
– broer over fosser/elver
– sprekkepartier på bre
– stolheiser i skianlegg
Andre steder som kan «trigge» høydeskrekken er:
– balkonger i høybygg
– gang- og sykkelbroer
– bratte rulletrapper
– heiser med glassvegger og utsyn
– kjøpesentre med åpent atrium innvendig
– gulv med partier av glass (eks. ankomsthall Gardermoen)
Forekomst av høydeskrekk
Høydeskrekk er blant de mest vanlige fobiene vi har. I en internasjonale studie (Agras et al., 1969) slet anslagsvis 120 av 1000 med intens frykt for høyder, kun frykt for slanger var mer hyppig forekommende fobi. Burns (1980) fant at frykt for høyder var den tredje mest hyppige fobien blant pasienter i allmennpraksis. Høydefobien var mer vanlig enn frykten for trange rom (klaustrofobi), folkemengder, fly, blod og frykt for lyn og torden. I Norge vet vi at anslagsvis 10-12 % lider av en eller flere fobier. Høydeskrekk refereres ofte som en av de mest vanlige fobiene, men forekomst og rangering i Norge er ikke kjent.
Årsaken til høydeskrekk
Det er sjeldent klare årsaker til hvorfor folk utvikler høydeskrekk. Ofte er årsaken sammensatt selv om mange husker klart og tydelig første gang de fikk høydeskrekk. Forskningen følger i hovedsak to spor: 1) biologisk predisponering, eller 2) traumerelatert læring.
1) Gitt en normal fysisk og psykisk modningsprosess og normale oppvekstbetingelser, vil de fleste kunne reagere med frykt i situasjoner som er nye og fremmede, også høyder (Bowlby, 1975; Menzies & Clarke 1995). Det hevdes at frykt for høyder er medfødt og aktiveres når barnet blir fysisk aktiv og beveger seg rundt. Forsøk med dyr og spedbarn kan støtte den forklaringsmodellen (eks. forsøket med «visual cliff» (Walk & Gibson 1961)).
Blant personer som søker behandlingshjelp for høydeskrekk, har hele 56 % ment at høydeskrekken alltid har vært tilstede uten noen form for traumatiske opplevelser. Kun 11% mente at en konkret traumatisk opplevelse var årsaken til utvikling av høydeskrekk (Menzies, 1997).
2) En antar at alle fobier, også høydeskrekk er knyttet til en traumatisk opplevelse av en situasjon eller objekt. Situasjonen har innebært en høy grad av angst og medført at en har blitt paralysert eller flyktet unna. Seinere vil en oppleve angst i situasjoner som ligner den opprinnelige situasjonen. Disse antagelsene er basert på læringsprinsipper (assosiasjon), dvs. at du knyttet egen angstreaksjon til sted/situasjon. Denne læringen kan skje på et ubevist nivå (Øst & Hugdahl 1983, Rimm et al, 1977).
Behandling av fobier – se side Målrettet psykologisk behandling